Arbeidsfolk tett på naturen har nok merket at vind og sol “samarbeider”. Men i kraftproduksjon av grønn energi, hvordan utnytte “kulingen” når “kula” forsvinner – og motsatt?
Det finnes tre kraftige krefter i naturen som vi mennesker elsker å utnytte. Spesielt når det kommer til produksjon av energi. Det er selvsagt vannkraft som vi kjenner godt til i Norge – og så er det varmen fra sola og farten i vinden. Men visste du at de to sistnevnte er tettest vevd sammen av de strømproduserende søsknene? Vind er faktisk en form for solenergi. Og det finnes vind i sola.
I oldtidens Egypt kikket folk opp mot sola og trodde på Ra – en Gud med ansiktet til en falk, og en menneskekropp bærende rundt på en rød runding på toppen av hodet. Han var grunnlaget for alt lys, all varme og alt liv. Ra ble sett på som faren til Shu, vindens Gud. Disse to gudene regjerte universet før selve “Skapelsen”, trodde de. Og det er jo sant at før menneske (og dyr) gikk på jorda, var det bare naturkrefter som omgikk hverandre. Vinden ulte på nettene, hvisket på dagtid. Solen knitret høyt på himmelen om sommeren, mens den lå lavt og bare ertet stille med dagslys om vinteren.
Så kom etterhvert mennesket. Vi bygget tårn og boliger – og blokkerte den frie vinden, ga den omveier. Vi ga skygger til landskapet, men fant også ut hvordan vinden kunne dytte seilbåtene, eller solen sørge for vekst på jordet. Men bare nå og da. Selv om vi tok kontroll over det meste, var det plent umulig å bruke fjernkontroll på den gule ildkulen. Vi kunne heller ikke true med gevær for å få fart på vinden. Mennesket kan rett og slett ikke regjere over naturkreftene og dens ustabile og lunefulle tilstand. Slik er det også i dag. Eller?
– Er det nå mulig å endelig få naturkraften stabil og forutsigbar?
– Det virker jo faktisk sånn? sier Håkon S. Rognlien.
Ser opp og ut: Håkon S. Rognlien leter etter smarte løsninger for å kompensere for strømtoppene.
Han bor og jobber i Hurdal, på et stort sagbruk en time nord for Oslo. Der driver han Flaen Sag og Høvleri AS, en suksessfull familiebedrift fra 1951. I det siste har han likevel opplevd noe tøffere tider. Kraftige maskiner som gjør all kappingen, sagingen og høvlingen av treplanker fra grantrær som skal bli til yttervegger på barnehager, skoler og hjem – og kanskje i det nye regjeringskvartalet i Oslo – behøver strøm. Svært mye strøm. Hele sagbruket bruker 1 gigawattimer i året, og det utgjør normalt sett 100.000 kroner i strømregning i måneden. Men i fjor høst? Da måtte bedriften plutselig ut med ti ganger så mye!
– En million i strømregning?
– Det stemmer. Prisene svingte jo vanvittig mye, og hvem vet når det skjer igjen, sier Håkon.
Med andre ord: Det hadde ikke vært en dum idé å bli selvforsynt med strøm. Eller, i det minste finne en løsning som kan være med å kompensere for svingningene i markedet. Og det er ikke umulig – om det skulle suse nok vind rundt hushjørnene hans, og han hadde utnyttet en del av sine åpne utearealer til både solcellepaneler og små vertikale vindturbiner – for eksempel. Mer om det senere.
Kontroll på jordet: Det hadde ikke vært en dum idé å bli selvforsynt med strøm.
La oss først kikke litt merpå vind og sol. Og deres synergi. De oppfører seg nemlig litt som når to venner møtes. Når den ene er mørk, blir den andre fylt av energi. Når vinden derimot er helt stille, er det sjans for at solen ypper seg. Disse to har holdt hverandre i hånden – fra hver sin motpol på ett vis – siden tidenes morgen. Men hvordan fungerer de rent vitenskapelig – og hvordan kan en ny norsk innovasjon hjelpe med å utnytte denne “yin og yang-energien” på en helt unik måte?
Det er et evig sirkulært bål som brenner der oppe på himmelen, hvor atomer smeller inn i hverandre og lager gnister. Dette skaper så mye energi at de partiklene som dermed blir ladet opp, kalt elektroner og protoner, kastes ut i rommet fra sola, i flere hundre kilometer per sekund. Så det er, med andre ord, en god del vind i sola.
Men har også vinden sol i seg? Ja!
Vind oppstår når det er høyt trykk et sted, i Tromsø sentrum, for eksempel, og lavt trykk et annet sted ikke så langt unna. Luften ønsker alltid å utligne, så akkurat som om du skulle trykke med en lett finger på en oppblåst ballong, vil luft fra der du trykker umiddelbart bevege seg til et annet sted inne i ballongen. Det meste i livet handler om balanse.
Høytrykk beveger seg mot lavtrykket, og det som skaper dette trykket, er solen. Den varmer opp forskjellige områder av jordoverflaten, på forskjellig vis. Og temperaturen som luften “kler seg med” avhenger av terreng, breddegrad, skygger, tid på dagen, tid på året. Luften på den varmeste flekken vil “ta av seg klærne”, bli lettere og stige til værs, mens luften blir tung av kaldere temperaturer, og vil derfor pakke på seg “alt som finnes i klesskapet” – og synke.
Det er altså blant annet solen som bestemmer temperaturen på vinden.
Men vind er kompleks. Og farten på den er avhengig av mange ting. Om du bor i en dal, på toppen av et fjell eller bak en skog, er også viktig, akkurat som jordens rotasjon. De fleste vindstrømmer er likevel ganske sykliske og de følger et gitt mønster. Mange steder er det mindre vind om dagen, og desto mer på natten. Eller det blåser mindre om sommermånedene, og mer om vintermånedene. Ofte nettopp fordi solen er mer borte på natt og vinterstid, noe som gjør luften kald, med et ønske om å stikke i full fart mot et varmere sted.
Spesielt i Norge og Norden er denne humpedisse-synergien tilfellet. Og det kan nå utnyttes på en helt ny måte – med det som kalles en hybridpark. Et minikraftverk plassert på hjørnet av et jorde, en åker, ved skogholtet, hvor som helst langs den norske kysten – der du har tja, si 20 x 30 meter tilgjengelig for å plassere små vindturbiner og solcellepanel i høyden – hvor du kan la disse to kreftene fra naturen automatisk og selvkjørende spille hverandre gode, slik at du har strømproduksjon – hele døgnet, hele året.
Samarbeid: Høytrykk beveger seg mot lavtrykket, og det som skaper dette trykket, er solen.
Tilbake på sagbruket. På 1950-tallet, da Håkons bestefar og hans bror skulle tørke den regntunge trelasten, gjorde de det ved hjelp fra vårsolens stråler og brisen i sommervindene på tunet. Håkon er også klar over naturens samspill, selv om prosessen er blitt automatisert og presiserer samtidig at han, som alle på landsbygda, ”er opptatt av praktiske løsninger”.
Det vil si at naboen har laget et lite vannkraftanlegg som genererer strøm fra elvevann og at "alle" rundt ham snakker om solcellepaneler.
– Her på sagbruket har vi laget et biofyringsanlegg for nærvarme. Vi brenner opp flis vi har til overs, som varmer opp gamle, store hus og gir produksjon av varme vi blant annet trenger for å tørke malingen og beisen vi behandler treverket med, sier Håkon.
– Da mangler dere bare å utnytte vinden, da?
– He-he, ja, vi har jo 500 mål dyrket mark rundt her, så det er mye plass å kunne utnytte i høyden, sier Håkon.
Men flere spørsmål dukker opp. 1. Vil mindre vindturbiner på bare 10-12 meter gi nok effekt til et helt sagbruk? 2. Og det viktigste av alt: Er det i det hele tatt nok vind i nærheten av Håkon i Hurdal?
La oss se på et ekte eksempel, men fra kysten på Vestlandet. La oss knuse noen tall. Om et sagbruk, eller en større bondegård, et forbrenningsanlegg, eller et bakeri hadde vært omringet av årlige vindstyrker på gjennomsnittlig 8 meter i sekundet, og blesten hadde blitt fanget opp av 30 nærvind-turbiner: Altså mindre vertikale turbiner som ikke bråker, som ikke dreper ørner, som ikke sjenerer utsikt – og som produserer energi fra lavere, roligere vind – pluss 270 solpaneler fordelt på 100 ganger 10 meter, altså bare ett mål, da ville det gitt en effekt på 400.000 kilowattimer i året. Om vi overfører disse tallene til sagbruket så ville fornybar kraft stått for 70 prosent av Håkons millionregning på strøm, om vi også regner med hans nærvarme-anlegg som tar seg av 300.000 kilaowatt-timer i året. Men akkurat der Håkon bor i Hurdal, så er det ikke så mye vind som langs det meste av norskekysten. Likevel, “to daler unna”, forteller han, så har det blitt reist enorme vindturbiner som surrer og går, så hvem vet, vindens veier er uransakelige. Man vet sjelden om det er nok vind å dra nytte av, før det blir sjekket opp.
Men hadde Håkon hatt minst 5 meter i sekundet og i tillegg koblet på et batteri “i halen” på solcellene og miniturbinene – da hadde han vært på god vei til å gjøre seg mer uavhengig av det nasjonale distribusjonsnettet. Han ville fått mer kontroll over egen energitilgang og strømregning, ikke minst. Det er derfor han mener at kombinasjonen vind + sol + batteri for første gang i historien ville kunne stabilisert de egenrådige naturkreftene og gjort de forutsigbare. Det er jo selve strømdrømmen.
– Å bli selvforsynt er én ting, men ikke det viktigste. Det er nok heller å finne mindre, smarte løsninger som er med å kompensere for toppene av svingningene i markedet, sier Håkon.
Det er populært å tenke grønt. Det gir mening på så mange vis. Håkon forteller at også hans egne kunder ønsker å vite fortellingen bak hvor trærne hans vokser, hvordan de vokser (fordi både jordsmonn, vind og vær har betydning på hvilken kvalitet treverket får til slutt, om det er mye flis, spenn eller vridninger i det) og ikke minst hvordan produksjonen har blitt til.
– De elsker å høre historien om våre råvarer og hvordan vi har brukt energi fra egne fornybare kilder. Alle er opptatt av bærekraft og de fleste i vår bransje leter etter tiltak som kan være med å bedre miljøaspektet til produsentene, de bruker det til og med som et konkurranseaspekt, sier Håkon.
Noe av det beste med å bruke fornybar energi og ha kontroll over den selv, er ifølge Håkon, å få mer forutsigbarhet rundt økonomien. Om han vet sånn cirka hva strømregningen vil ligge på framover, kan pris bakes inn i produktene på en måte som gjør liv og levnad enklere å forholde seg til, både for bedriften, kunder og deres kunder igjen.
– Så et hybridanlegg som kan spares inn på åtte år høres fornuftig og lurt ut, men noe som er helt avgjørende er kost-nytte-aspektet. Det er veldig viktig, sier Håkon.